Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Børsene går opp og ned som i en berg-og-dal-bane, og oljefondet henger med i svingene. Nasjonen vår tjener på at det er krig, selv om det ikke drypper på den enkelte. Derimot har vi blitt 90.000 nye innbyggere, noe som er utfordrende for kommunene, men bra for arbeidsmarkedet vårt.

Pandemien har vi lagt bak oss, nordmenn hadde tillit til vaksinene og myndighetenes anbefalinger. Det er også stor oppslutning om støtten til Ukraina, både i form av støtte til landet og støtte til opprustning i vårt eget land. Det som gjør situasjonen vanskelig er at vi ikke kan ta for gitt at USA vil støtte oss, og selv har vi knapt militært mannskap til å bemanne det begrensede militære utstyret og det langstrakte landet vårt. Russland har gått til angrep på Europa, de ruster opp, og hvem vet om de stopper ved Ukrainas grense?

Hva setter vi først?

Så i denne «nye» hverdagen må vi også revurdere hva vi skal prioritere, for det er ikke mulig å få til alt, ikke på en gang. Bruker vi for mye av ressursene våre innenlands på for kort tid, kan vi komme inn i en spiral av inflasjon som de fleste av oss vil komme dårlig ut av. Mange nordmenn har lån, og inflasjon kan føre til enda høyere renter enn det vi ser i dag. Det vi derimot kan gjøre er å bidra med midler og utstyr til land utenfor Norge uten at det påvirker balansen innenlands. Det blir likevel nødvendig å prioritere noe bort eller øke inntektene, for økt forsvar koster penger.

FN ble opprettet for å styrke samarbeidet mellom landene i verden. Målet var at vi aldri igjen skulle oppleve en verdenskrig. Nå er det stort press på FNs organer, de mister støtte, midler og oppslutning. I Norge har FN og FNs bærekraftsmål stor oppslutning, det samme har medlemskapet i forsvarsalliansen NATO. Samarbeid er den eneste veien for Norge, vi er for små til å klare oss........

© Tønsbergs Blad