INNI MITT HODE

Jeg sier aldri hva jeg stemmer. Ikke til familien, ikke til vennene mine, ikke til kollegene. Rundt valgtider har det nesten blitt et slags sosialt ritual: når venner samles – og det kanskje blir servert både mat og vin – starter avhøret.

Metodene vennene mine bruker, har utviklet seg over årene. Først kom den direkte metoden med et vennlig «Du, hvem stemmer du?». Da det vanlige ikke fungerte, tok de i bruk psykologiske triks. En kompis sa, «Ja du som stemmer …. (sett inn partiet han da mistenkte)» og ventet på at jeg skulle reagere. Jeg er overbevist om at jeg beholdt maska.

En annen har prøvd reverse psychology: «Jeg vet du stemmer X, det er liksom så … du.» Jeg svarte vel bare høflig «Ja, du får tro det, du» og så snakket jeg om noe annet.

Nå har jeg holdt kjeft så lenge at spørsmålet om parti mer eller mindre har dødd ut. Nå er det bare himling med øynene en sjelden gang, når det er snakk om hva vi kommer til å velge. Og det er helt greit.

Det er ikke at jeg ikke bryr meg. Tvert imot. Jeg er veldig klar på hva jeg stemmer. Det er bare at jeg ikke kringkaster valget mitt. Å holde kortene tett til brystet er for meg en øvelse i respekt – for stemmerettens privatliv, for kompleksiteten i egne meninger, og for å unngå at vennskap blir redusert til politiske merkelapper. Noen ganger er min taushet et spørsmål tilbake: hva får deg til å tro at du trenger å vite?

For noen «Inni mitt hoder» siden har jeg skrevet om hvor urolig jeg er for demokratiet i mitt andre «hjemland» USA, og urolighetene eller i verden har ikke minsket siden. Jeg er blitt så........

© Tønsbergs Blad