Meninger

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Venner har sett meg i fire bryllup som en «selvsikker» toastmaster som får hele salen til å smile. Det de ikke ser, er knær som skjelver. De vet ikke at jeg har øvd på det jeg skal si i tre uker og kommer grundig forberedt. Og mens jeg vitser, spør jeg meg selv: «Hvorfor sa jeg ja til dette?». Egentlig vil jeg bare hjem og se noe på Netflix.

Som journalist kan jeg intervjue hvem som helst. Jeg ringer både politikere og bedriftsledere. Men sett meg på en fest med fremmede, og jeg blir plutselig fascinert av ostepop-en på snackbordet. Hjernen jobber febrilsk etter små tema jeg kan ha som «small talk».

Forskjellen? På jobben har jeg en rolle. Jeg er «journalist-meg» – en versjon med klart oppdrag og forberedte spørsmål. Men på fest er jeg bare «meg-meg». Og meg-meg har ikke manus.

Likevel har jeg sagt ja de gangene et brudepar har spurt om jeg kan være toastmaster. Det er jo en ære å bli spurt! Men jeg må vite nøyaktig hva jeg skal gjøre og når. Jeg skriver ned ALT. Ikke bare hovedpunkter – alt. Jeg har backup-vitser til back up-vitsene mine.

Småprat er derimot min største fiende. Med folk jeg kjenner kan jeg snakke i timevis om alt mulig. Men med fremmede blir jeg plutselig opptatt av mobilen. Det er som poker uten å se kortene: Hva hvis jeg sier noe dumt?

Folk som er genuint ekstroverte lader batteriene ved å være sammen med andre. Jeg derimot drenerer mine. En kveld som toastmaster krever to dager med Netflix for å lade opp igjen.

«Men du er jo så sosial, og har venner........

© Tønsbergs Blad