Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I hennes øyne er NATO fortsatt den eneste organisasjonen som kan gi oss garanti for fred i vårt hjørne av verden. Som sannhetsvitne stevner hun blant annet Norges utenriksminister og et utsagn om at EU som erstatning for NATO er en dårlig idé.

Det skulle tatt seg ut om han hadde sagt noe annet i et Europa som siste år har brukt det meste av sin utenrikspolitiske innsats på å klø en amerikansk president på ryggen.

Sannheten om EUs forsterkede forsvarsinnsats burde gi Kleveland grunn til å presentere et litt bredere bilde av situasjonen. Blant annet: I mars i år la EU-kommisjonen fram den omfattende planen Readiness 2030 som er et strategisk initiativ for å øke EUs militære kapasitet ved investeringer på opp til 800 milliarder Euro. Det stilles lån til rådighet for medlemslandene, forsvarsindustrien får et løft, og forsvarssamarbeidet intensiveres. Norge er invitert til å være med i dette løftet.

Når Kleveland snakker om «sikkerhetsgarantist» er det selvsagt supermakten USA, og i noen grad Storbritannia, hun har i tankene. Dette har vært «god latin» siden 1945, men nå er verden i ferd med å forandre seg. Den militære kontinentalforskyvningen mellom USA og Europa har forsterket seg. Det nylig inngåtte atomvåpensamarbeidet mellom Frankrike og Storbritannia er et av mange eksempler på nye europeiske allianser. Likeså det utvidete samarbeidet mellom Norge og Tyskland og Norge - Frankrike.

Det har vært påpekt at et sterkere norsk samarbeid med europeisk forsvarsindustri trolig vil føre til en nedgang i eksporten av militært utstyr til USA, noe også Trumps tollpolitikk selvsagt vil forsterke. Dette er interessant nok, men det er en annen utvikling som burde oppta oss like mye.

I svært liten grad har slutterklæringen fra NATOs toppmøte i slutten av juni vært lest med EU-briller. Det bør vi gjøre. Som kjent besluttet møtet at NATOs medlemsland innen 2035 er forpliktet til å bruke minst 5% av sitt BNP på forsvars- og sikkerhetsrelaterte utgifter. Like interessant er at 1,5% av dette skal gå til sivile tiltak som styrker totalforsvaret. Men hva betyr dette og hvor går grensen mellom forsvarsinnsats og vanlig infrastrukturtiltak? Skal, for eksempel, bypakkas alle milliarder kunne regnes inn?

© Tønsbergs Blad