MAKT

Nå har vi landsmøter, programmer, mektige sekretariater, vi har ambisiøse politikere land og strand rundt som forsøker å gå i takt, massemedier vokter med falkeblikk ethvert avvik fra den stien som den kollektive partilinjen har trukket opp.

Skulle man, 8. september, være så heldig å bli stortingsrepresentant, blir man straks ansvarlig for å følge en slags partilinje i tykt og tynt – selv i de mest intrikate problemstillinger som aldri har vært tema på noe møte eller i noe manifest. I mitt første møte i helse- og omsorgskomiteen høsten 2017 ble jeg presentert for et slikt spørsmål i forbindelse med en komitéinnstilling. «Hva mener Venstre om dette,» spurte komitélederen.

Det (opp) riktige svaret var selvsagt «jeg aner ikke», men slik kan man jo ikke bli sitert på. Jeg lot tiden gå mens jeg søkte trøst i det jeg husket av prinsipprogrammet. Ingen hjelp å få. Da jeg så at komiteens øvrige medlemmer ante hvor dette bar, forsøkte jeg meg på en selvironisk kommentar hentet fra et quiz-program mens jeg forsøkte meg på et smil (igjen for å vinne tid): «Kan jeg ringe en venn?» Ingen lo.

Selv om den alltid velmenende lederen av komiteen, fru Larkin, kom meg til unnsetning med å henvise til hva Venstre hadde ment om spørsmålet i forrige periode, var dette langt fra den stormdebuten jeg hadde sett for meg som partiets helsepolitiske talsperson.

Historien er selvsagt et eksempel på politikkens mikronivå. Jeg nevner den likevel fordi det også på makronivå alltid vil dukke opp temaer som ikke kan forutsees og der veien blir til mens politikerne går. Det er blant annet derfor de folkevalgte hater spørsmål av hypotetisk karakter. Litt slack må man da ha!

9. september, når valgresultatet foreligger, kan situasjonen bli både uoversiktlig og utfordrende. La oss, ikke helt usannsynlig, anta at resultatet blir en ny Jonas-ledet regjering med støtte fra Senterpartiet, Rødt, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne. Hvordan skal, i en slik situasjon, de to mellompartiene Venstre og Kristelig Folkeparti på borgerlig side, agere for å gi sine velgere mest valuta for stemmene deres?

La oss anta at begge partiene får åtte mandater hver, hvilket heller ikke er usannsynlig. I dagens situasjon på Stortinget kan det i gitte tilfeller ligge an til brede forlik mellom partiene som representerer tyngdepunktet av norsk folkevilje, altså Ap, H, V og KrF. Det skjedde for eksempel i rusforliket (selvsagt uten KrF) fordi Hurdalsplattformen delvis var........

© Tønsbergs Blad