Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I prinsippet utgår all makt fra Løvebakken – regjeringen baseres på et flertall i salen. Likevel blir vi stadig minnet på at salens makt stadig svekkes, det er sentralbanken som setter renten, internasjonalt er vi bundet til å følge EØS-avtalen, Høyesterett minner representantene om at det ikke er fritt frem for å tolke Grunnloven etter forgodtbefinnende.

Nylig utløste professor Benedikte Høgberg en maktkamp mellom regjering og Storting i forbindelse med behandlingen av Sivilbeskyttelsesloven. Resultatet av Høgbergs innsigelser er kjent, lovforslaget ble stanset i siste liten og en rekke formuleringer endret til fordel for stortingsmakten.

8. september i år skal vi bestemme hvem som har rett til å utøve statsmakt i Norge. Dette vil selvsagt bare skje i begrenset grad. På venstresiden i politikken er det bare én statsministerkandidat, men som temmelig sikkert vil måtte regjere i mindretall. På høyresiden er spørsmålet: Vil Venstre og KrF akseptere Sylvi Listhaug som statsminister? Dette vet den arme velger i realiteten ingenting om. Få aner like lite om hva som skjer på bakrommet i partiene som i pølsemakerens kjøkken.

Situasjonen i de tre tradisjonelle mellompartiene, Sp, Venstre og KrF kan være avgjørende. De kjemper alle mot sperregrensen, men hvordan de stiller seg til regjeringsdeltakelse er et minefelt. Delvis basert på egne erfaringer vil jeg bringe til torgs tre teser som kanskje kan bidra i debatten:

1) Mellompartiene har alltid søkt regjeringsmakt.

2) Et partis offentlige linje om regjeringsdeltakelse må kommuniseres med minst mulig politiske kostnader.

3) Samarbeidsplanene må holdes på lavest mulig støynivå – aller helst ikke konkretiseres (dvs. røpes for velgerne) før etter valget.

Sommeren 2017, det året jeg senere fikk plass på Stortinget, slet Venstre med sitt standpunkt om regjeringsdeltakelse, hvorvidt FrP var spiselig eller ikke. Jeg opplevde at det var godt innenfor «partilinja» å mene at Venstre ikke ville gå i regjering med Siv Jensen. Dette ga jeg uttrykk for i et valgintervju i NRK. Bare et par dager etter at valget var over, og partiet hadde fått åtte mandater, slapp et sentralstyremedlem ut en prøveballong – at Venstre burde godta et samarbeid med FrP. Jeg opplevde det som en befriende tanke og støttet forslaget internt........

© Tønsbergs Blad