MAKT

Politikere som under valgkampen gjør rare ting for å få oppmerksomhet har lenge irritert og forarget folk som gjerne vil ha mer politikk og mindre show. Sånne som meg. På tirsdag ble jeg bedt av NRK Vestfold om å kommentere MDGs femtekandidat ved stortingsvalget, Cathrine Palm Spange, og hennes Facebook-utspill:

«Liker ikke valgkamp. Virkelig ikke. Valgkamp er en slags rapping av partiprogram mens du skal hoppe jublende fra timeter'n i Borat-drakt for å få ørens lyd.»

Hennes innlegg må sees på bakgrunn av et stunt fra Høyre-leder Erna Solberg som nylig hoppet i sjøen fra en fregatt. I henhold til VG går klippet nå viralt. Sammen med Ap-ledelsens håndtering av Oljefondets gullkantede investering i den israelske krigsmaskineriet, kan Erna-hoppet fort komme til å bli en gamechanger i valgkampen.

Betyr noe for oppslutningen

Jeg er ikke dummere enn at jeg vet at profilbygging av partienes toppfigurer betyr noe for politisk oppslutning. Jeg har på relativt nært hold fulgt utviklingen av slike fenomener fra den tiden valgkamp dreide seg om alvorlige menn i dress som snakket om partiløfter relativt uavbrutt mens kringkastingssjefen og hans(!) folk satt med stoppeklokker og passet på at alle fikk lik taletid.

På 70-tallet skjedde det noe på dette feltet – en perfekt storm av mange samfunnsendringer. Blant annet kom fargene inn i vår tilværelse i form av TV-teknologi og ny trykketeknologi. Samtidig registrerte den anerkjente sosiologen Richard Sennet at politikken tok en ny vending, der personliggjøring fordummet det offentlige ordskiftet. Politikk var i ferd med å bli iscenesetting, ja teater.

I kombinasjon med dette var fortidens klassetilhørighet i ferd med å forsvinne. Velgerne var i ferd med å shoppe politiske standpunkter. Resultatet var en stadig mer showpreget offentlighet, der oppsiktsvekkende påfunn ble mer alminnelig. «Du må gi mer av deg selv!» ble parolen i partisekretariatene. Og plassen i denne spalten er ikke stor nok til å skildre de tallrike eksemplene på politikere som tolket og feiltolket oppfordringen.

Lørdagsunderholdningen fulgte blant annet opp med politikere som syklet på trehjulssykkel eller avslørte skjærende mangel på musikalitet ved å synge slagertekster. Det tok helt av. Vi morer oss til døde (Neil Postman 1985) het et av de viktigste bidragene til å forstå hva som var i ferd med å skje. Boken er kanskje mer relevant i dag enn den gang.

Da Høyre nådde bunnen

I 2004 så det mørkt ut for den nyvalgte........

© Tønsbergs Blad