Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Disse ungdommene fikk ikke hjelp fordi systemet rundt dem har vært mer opptatt av å forvalte skjemaer enn å forstå liv. Fordi ungdom med diagnoser ofte blir sett på som utfordringer, ikke som mennesker med reelle behov. Fordi hjelpeapparatet vårt – både i skolen, barnevernet og helsevesenet – fremdeles opererer reaktivt og ikke forebyggende. Det ventes på at ungdom skal kollapse før de blir tatt på alvor.

Vi sier vi satser på psykisk helse, men virkeligheten ser annerledes ut. Mye handler om tid, tillit og tilstedeværelse – tre ting systemet i dag mangler.

Hvorfor ble ikke ungdommen hjulpet tidligere?

Fordi lærere og helsepersonell ofte ikke har tid, rom eller trygghet til å se bak atferden. De ser et problem – ikke en smerte. Ungdom med uro og konsentrasjonsvansker blir raskt stemplet, noen ganger med feil diagnose, og denne blir stående i årevis uten at noen stiller spørsmål.

Feildiagnoser blir i praksis permanente, fordi det er nærmest umulig å få revurdert en tidligere konklusjon. Systemet forsvarer sin egen historie, fremfor å søke sannhet. Differensialdiagnostikk – evnen til å vurdere alternative forklaringer på symptomer – er dessverre en svakhet i mange utredninger.

Samtidig blir barn og ungdom som vokser opp med vold, rus og psykisk sykdom i hjemmet ofte oversett – selv når de har hatt kontakt med politiet i ung alder. Dokumentasjonen er der. Varsellampene blinker. Likevel skjer det........

© Sandefjords Blad