Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Leken skal ha en sentral plass i barnehage, og lekens egenverdi skal anerkjennes». Rammeplanen er en forskrift til Barnehageloven, dette betyr at lekens egenverdi skal ha en tydelig plass i barnehagene. Artikkel 31 i Barnekonvensjonen tydeliggjør at lek er en rettighet alle barn i verden har. Men hva vil det egentlig si å anerkjenne lekens egenverdi?

Barndommens egenverdi og den helhetlige tilnærmingen til barns utvikling står sterk i forskning og i lærerprofesjonen. Likevel ser vi at det rår flere misforståelser ved lekens egenverdi, og FNs barnekomite har siden 2013 uttrykt bekymring for dette. Dette gir konsekvenser ved liten interesse i å skape tid og rom for barn til å engasjere seg i den spontane leken.

Det er større læringspress på barnehagebarn og skoleelever nå enn før, og ofte søker samfunnet til et mål om å fylle barns kropper med så mye læring som mulig, så tidlig og effektivt som mulig. Dette gjør at leken må vike plass for politiske målsettinger. For det er lekens nytteverdi som får høyest status i barndommen. Barn blir skjøvet fremover og de skal ikke kaste bort tiden, men utnytte den mest mulig effektivt. Og leken blir satt til side for lekens læringspotensial. Om vi bare ser etter læringspotensialet i lek når det legges til rette for lek, har vi ikke tatt lekens egenverdi på alvor.

Jeg mener det er en pedagogisk konsekvens at leken må gis stort rom. Leken er barns væremåte, og skal stå sentralt i alt pedagogisk arbeid der intensjonen er å fremme demokrati. Leken åpner rom for en barneoffentlighet med mange paralleller til et demokratisk samfunn. Dette betyr at barn........

© Sandefjords Blad