Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg vokste opp omgitt av sterke kvinner – en mormor, en bestemor og en mamma (en ekte rødstrømpe) – som lærte meg at alle mennesker er like mye verdt. Ikke bare som en fin frase på en 17. mai-tale, men som en livsbetingelse.

Da jeg for snart 20 år siden skjønte at jeg elsker noen av samme kjønn, var det verken drama eller tårevåte familiemøter hjemme på Aukra, i Møre og Romsdal. Det var bare kjærlighet. Akkurat slik det burde være. Men nå er jeg bekymret.

Når ett flagg betyr noe

Debatten om Pride-flagget minner meg om at tryggheten jeg hadde, ikke er en selvfølge for alle. KrF mener Pride-flagget må fjernes fordi det er et "ideologisk symbol". Som om kjærlighet og retten til å være seg selv er en radikal politisk bevegelse vi må beskytte barna mot.

La oss huske: Frem til 1972 var det straffbart å være homofil i Norge. Pride startet som en kamp for retten til å elske den man vil – og har utviklet seg til å handle om noe større:
Å fortelle hvert barn, hver ungdom, hver voksen – du er bra nok. Du kan elske hvem du vil. Mest av alt: du kan elske den du er.

Nøytralitet er ikke stillhet

Å tro at stillhet hjelper, er som å lukke øynene for mobbing. Når noen føler seg utenfor, trenger de ikke at vi ser en annen vei – de trenger å bli sett.

Hvis KrF mener at heising av Pride-flagget bryter med "nøytralitet", hvilket signal sender de da til de barna som aller mest trenger å vite at de er bra nok akkurat som de er?

Fakta fra forskningen viser liv og død

The Trevor Project – verdens største organisasjon for selvmordsforebygging blant LHBTQ -ungdom – viser med tydelighet hvor livsviktig støtte er:

• Selvmordsfare: 42–45 % av LHBTQ -ungdom har vurdert selvmord det siste året. Over halvparten av trans- og ikke-binære ungdommer har gjort det samme.
• Diskriminering og psykisk helse:........
  

  © Sandefjords Blad