De siste 20 årene har det skjedd merkbare endringer i utøvelsen av politisk virksomhet, ikke bare i Norge, men også i den vestlige verden.

Maktforholdene ligger ikke lenger hos velgerne. De ligger i dype strukturer vi ikke lenger har mulighet å kontrollere. Det spesielle er likevel at makten også ligger hos aktører vi selv aldri har valgt.

Gradvis har dette utviklet seg gjennom overnasjonale avtaler. Gjennom markedstenkning og byråkratisk språk, og ikke minst gjennom EU-direktiver og en medieoffentlighet som har gjort lojalitet til noe positivt og kritisk tenkning til noe negativt.

Med EØS-avtalen forventes en lojalitet til EUs nettverk av overnasjonale lover og regler. På områder som for eksempel helse, innvandring, utenrikspolitikk, energi, klimamål og kjønnspolitikk er kursen for lengst fastsatt. Ikke av velgerne, men gjennom internasjonale avtaler, overnasjonale styringsmål og ideologiske føringer.

Det er ikke lenger spørsmål om vi har en mulighet å påvirke – til det er rammene allerede satt, som gjør at vi er tvunget til å akseptere. Partiene deltar naturligvis i valg. Ikke først og fremst som fremtidige folkevalgte, men mer som forvaltere av vedtatte retningslinjer satt av makthavere utenfor landets........

© Ságat