Jonas Gahr Støre har vært gjennom en politisk hverdag som få andre norske statsministre har opplevd maken til. Kritikken har vært massiv, til tider nådeløs, og ofte personlig. Både media, politiske motstandere og kommentarfelt har bidratt til et press som ville fått de fleste til å kaste kortene. Likevel står han fortsatt der.

Det står det respekt av.

Det er enkelt å foreslå tiltak som høres bra ut her og nå, som gir applaus og gode meningsmålinger på kort sikt. Men politikk handler ikke bare om øyeblikket det handler om konsekvenser, prioriteringer og ansvar. Derfor er det faktisk en styrke at statsministeren vår ikke er en populist. Han velger ikke alltid den enkleste veien, men forsøker å velge den riktige selv når det gjør ham upopulær.

Samtidig er det ingen tvil om at vi må gjøre tiltak som gjør at de som trenger det mest, får bedre råd i hverdagen. Mange kjenner nå på presset fra høye priser og stram økonomi. Nettopp derfor er det ekstra viktig at tiltakene som settes inn, er målrettede og treffsikre og ikke så brede eller kostbare at de bidrar til økt inflasjon og dermed høyere renter. For hvis rentene stiger ytterligere, vil det i praksis gjøre situasjonen enda vanskeligere for mange av dem vi ønsker å hjelpe.

Arbeiderpartiet har vært tydelig på at det må være økonomisk dekning for det som vedtas. Det er et prinsipp som kanskje ikke skaper jubel i overskriftene, men som er helt avgjørende for å styre et land på en ansvarlig måte. I vår egen privatøkonomi er dette en selvfølge: Vi kan ikke bruke penger vi ikke har.

Jeg skal være ærlig: Jeg har ikke vært enig i alt Jonas har gjort. Det tror jeg gjelder mange. Jeg har også kjent på tvil. Det er sunt i et demokrati. Men det som har imponert meg, er evnen hans til å stå i kritikken, justere kurs når det trengs, og samtidig holde fast på det han mener er riktig retning for landet.

Det er lett å undervurdere hvor krevende jobben hans faktisk er. Norge er et lite land i en stor og urolig verden. Samtidig er vi avhengige av samarbeid med andre land og ledere noen av dem langt mer uforutsigbare og krevende enn det vi er vant til. I en slik virkelighet er erfaring, relasjoner og evnen til å navigere diplomatisk helt avgjørende.

Det er ikke nødvendigvis det som synes best i norske kommentarfelt, men det er kanskje noe av det viktigste han gjør.

Jeg delte et bilde og et innlegg av meg sammen med Jonas på Facebook. Responsen i kommentarfeltet var dessverre ikke bare saklig uenighet. Jeg fikk kommentarer som at jeg burde kastreres, ble kalt «Judas», «landsforræder» og «hjernevasket». Slike reaksjoner sier noe om hvor langt debatten har sklidd ut fra uenighet til hets.

Debattklimaet har blitt hardere, mer polarisert og ofte direkte stygt. Hatet som rettes mot både Jonas Gahr Støre og mot oss i Arbeiderpartiet i kommentarfeltene, går langt over grensen for hva som burde være akseptabelt i et samfunn som vårt.

Uenighet er bra. Det er selve drivstoffet i demokratiet. Men det er en stor forskjell på saklig kritikk og personangrep. Når debatten blir preget av hets og mistillit i stedet for argumenter og respekt, taper vi alle på det.

Vi må klare å være uenige på en bedre måte. Vi må tåle at andre tenker annerledes enn oss, uten å ty til hat eller latterliggjøring. Og vi må huske at de menneskene vi diskuterer enten vi er enige med dem eller ikke faktisk står i krevende jobber på vegne av oss alle.

Det er fullt lov å være kritisk. Det er fullt lov å mene at både statsministeren og regjeringen gjør feil. Men det er også fullt mulig å gjøre det med verdighet, respekt og folkeskikk.

© Ságat