Grunnlaget for et demokratisk samfunn er at allmennheten og media skal ha tilgang til informasjon. Uten å vite hva som skjer og planlegges kan vi heller ikke påvirke prosessene i samfunnet. Det gjelder ikke minst i saker som påvirker miljøet gjennom naturinngrep og forurensing.

Derfor har vi i Norge i tillegg til lov om offentlighet i forvaltningen en egen miljøinformasjonslov. Vi er vant med at det er sjølsagt at når en potensiell utbygger søker om en reguleringsplan, en utslippstillatelse eller en driftskonsesjon for ei gruve, så er søknad og begrunna vedtak offentlig, og hvert trinn i prosessen skal på offentlig høring. Blant det som er offentlig for alle er konsekvensutredningene som vedtaka bygger på.

Dette er ikke bare et prinsipp i Norge, men i alle land som regner seg som demokratiske. I tilknytning til FNs økonomikommisjon for Europa (UNECE) har EU og 46 land slutta seg til Konvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø (Århuskonvensjonen).

Med dette har både Norge og EU forplikta seg til å gi alle parter og allmennheten den informasjon som er nødvendig for å kunne ivareta både egne interesser og generelle miljøinteresser når myndighetene behandler miljøsaker. Mineralutvinning hører utvilsomt under dette, da den fører til både store naturinngrep og stor forurensing.

Dette var teorien. Praksis er noe helt annet.

Nussir ASAs plan om kobbergruve i Finnmark har vært omstridt fra den blei lansert før 2010. Planen har møtt motstand fra blant annet miljø-, fiskeri- og sameorganisasjoner, og anleggsstart er både i 2021 og 2025 stansa av aksjoner. Motstand og forsinkelser har ført til at gruveprosjektet har fått vanskelig med å finne investorer og et smelteverk har trukket seg fra........

© Ságat