Om vi ikke støtter opp om enhver idé om vindkraft, vannkraft, hydrogenfabrikker, datasenter, oppdrett og gruver, så blir Finnmark et museum. Da vil vi råtne på rot, gå og puske i fjæra med ei gamal roten spissa så vidt vi kan klare å ro ut til der vi brukte å få kokfisk før oppdrettsanleggene kom, eller rusle rundt turistanlegga med våre siste rein for å gi eit falskt bilde av at vi fortsatt har reindrift. Vi vil snakke gammelsamisk og gammelkvænsk og verden vil ikke forstå oss, og leve av nådige kulturtilskudd fra der sør der verdiene blir skapt. Vi vil bli et skrantende museum uten fremtid.

Er det virkelig slik?

Undertegna kom til Finnmark for første gang som turist i 1974 og kom tilbake året etter – for å bli. På 50 år har jeg sett ei stor utvikling i fylket – på godt og vondt. Allerede den gang var det strid om ressursene mellom kystfiskerne og trålerne. Mange fiskebruk sleit hardt og noen måtte legge ned. Likevel var det en kystflåte og en spredt fiskeindustri som vi i dag knapt kan drømme om.

Men noe var på vei: Olja. Den var fremtida. Politikerne holdt den ene oljekonferansen etter den andre, mens fiskerinæringa og fiskeindustrien gikk for lut og kaldt vann. Hvor var de da ei mengde fiskebruk og Norges største fiskeindustribedrift blei nedlagt? Hvor var de da fjordfiskerne blei kasta på land mens fabrikktrålerflåten vokste, da Finnmarks andel av ilandført fisk gikk ned til en brøkdel? Nei, villfisk var så gammeldags. Nå skulle det være oppdrett og olje.

Hvor var de da Repparfjorden fra 1972 blei søppelplass for........

© Ságat