Forfattere:
Anne Cath. Silviken, Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus, Sámi Klinihkka, Finnmarkssykehuset
Knut Andersen og Aleksandra Sæheim, Vid Vitenskapelige høgskole
Guðrún Jóna Guðlaugsdóttir, Helsedirektoratet Island, Sorgarmidstod Island
Tina Graven Østergaard, Det Nationale Sorgcenter, Danmark/Grønland

10. september er verdensdagen for selvmordsforebygging. Det er generelt høye selvmordsrater både blant urfolk og i majoritetsbefolkningen i arktiske områder. Dette er et folkehelseproblem som vi siden 1980-tallet, da selvmordsratene for alvor begynte å stige, har fått økt bevissthet og kunnskap om. Men, det er et paradoks at vi på tross av denne kunnskapen snakker så lite om alle de etterlatte ved selvmord. Alle mødrene, fedrene, søsken, søskenbarn, tanter og onkler, besteforeldre, ektefeller, partnere, kjærester, venner, naboer og sambygdinger som har mistet en eller flere personer i selvmord.

For det er jo som selvmordsforskeren Shneidman skrev; «En persons død er ikke bare en slutt. Det er også en begynnelse – for de sørgende».

Å dø i selvmord rammer ikke bare personen som dør. Det rammer alle de som har en relasjon til avdøde. Alle former for brå og uventet død kan skape ekstra utfordringer i sorgprosessen for etterlatte. Slik er det også med selvmord. Sorgprosessen kan være preget av eksistensielle spørsmål knyttet til meningen med livet, livets sårbarhet og brutalitet, samt skyld, skam og en usikkerhet om man kunne gjort noe annerledes.

Å bli kastet ut i sorgens landskap brått og uventet, er........

© Ságat