Men jeg kan fortsatt også kjenne på den samme flauheten eller skammen som da jeg var barn å spurte mine besteforeldre om samiske ord og setninger, eller sa noe på samisk. Da var responsen «det stygge språket trenger du ikke å lære». Hardt og brutalt.

Flauheten vet jeg hvor kommer fra. Det er normal reaksjon når man føler at man har gjort noe upassende eller ikke har oppført slik det er forventet av omgivelsene. Men skammen derimot er interessant.

Jeg kan lett si setninger på andre språk, uten å bry meg om det blir helt korrekt. For jeg er i utgangspunktet ikke veldig selvhøytidelig eller redd for å gjøre feil. Men på samisk skjer det noe spennende. Jeg har ordene, setningene i hode og så skjer det noe som skiller seg fra andre språk. Jeg blir usikker på uttalen, om det høres teit ut, om jeg blir irettesatt eller ledd av. Ordene stopper opp i halsen og slipper bare ikke ut.

Det å snakke om sin egen identitet og erkjennelsen av den er både sårt og vondt for mange som kommer fra minoritetsgrupper. Blant den samiske befolkningen ble spesielt sjøsamene hardt rammet. Fornorskning tenker jeg på som et kulturelt traume, ett helt folk fratatt sin identitet og sitt språk. Fornektelse er en typisk reaksjon på traume, anstrengt forhold og........

© Ságat