Dagens Russland ser ikke lenger på seg selv som en vanlig stat, men som et verdifellesskap med et historisk oppdrag. Som forskeren Kåre Johan Mjør beskriver i Nordisk Østforum (2025), bygger Kreml på en idé om at Russland har et moralsk kall som vokter av tradisjonelle verdier i kamp mot et sviktende Vesten.

Der vi i Vesten ser lover og grenser, ser Russland kulturelle rom som har rett til å formes av språk, tro og makt. Når russiske ideologer sier at grenser pulserer, mener de at de kan flyttes når historien kaller. Når de taler om å beskytte «russere i utlandet», vet vi hva det betyr.

Det er ikke teori. Det er politikk.

For meg er dette ikke abstrakt geopolitikk, men del av en familiefortelling. Min finske farfar vokste opp i Litsafjorden på Kolahalvøya. Hans søster forsvant under Stalins utrenskninger i 1937.

På morssiden har mine samiske forfedre bodd i Varanger så lenge noen kan huske. Grensen mot Russland har aldri vært en strek på kartet, men en livserfaring.

Her har mennesker møttes, handlet, elsket og forsvunnet. Derfor kjennes de nye skyggebevegelsene i nord ikke som noe fjernt, men som et ekko av fortiden.

I løpet av det siste tiåret har ideen om Russland som verdibærer gått fra teori til statlig doktrine. Russland ser seg ikke som en nasjon blant mange, men som vokter av tradisjonelle verdier i kamp mot et verdiløst Vesten. Når Putin taler om Gud, familie og fedreland, er det ikke retorikk, men ideologi.

Den gir Russland en moralsk rett til å forsvare og utvide sitt verdifellesskap der landet mener det hører hjemme. Krigene i Ukraina og Georgia blir i dette lyset ikke bare territorielle konflikter, men kulturelle og moralske oppgjør. For små land........

© Ságat