Det er lenge siden reindrifta var økonomisk bærekraftig, og som tiden går blir dette målet stadig fjernere. I overskuelig fremtid er næringa er helt avhengig av subsidier for å holde det gående.

Subsidier er en utrygg kilde til finansiering. De tilføres normalt i en vanskelig periode, ikke som en fast ordning. I tillegg fordrer det at mange nok har tilstrekkelig overskudd til å betale skatt og andre avgifter slik at det også blir penger til den samiske reindrifta.

Det er noen som betaler for at vi skal kunne ha reindrift. Denne finansieringa bør være kortreist og fornybar.

Dernest må det føles rett at samfunnets felles ressurser tildeles dette formålet i stedet for andre aktverdige formål.

Altså må man spørre om reindrifta leverer tjenester som samfunnet etterspør. Deretter koker det ned til politiske prioriteringer.

Her er det nyttig å dele reindrifta opp i en næringsdel og en kulturdel.

Produksjonen av reinkjøtt og andre produkter fra samisk reindrift er marginal, og svarer seg på ingen måter økonomisk. Beredskapsmessig har den også liten betydning nettopp fordi volumet som produseres er så smått. I markedet har reinkjøtt svært høy pris i forhold til konkurrerende landbruksprodukter. Reinkjøtt er en del av forbruket til den eksklusive delen av befolkningen som har råd til luksus på matbordet.

Kort sagt er den næringsmessige verdien av reindrifta liten.

Den kulturelle verdien er derimot vektlagt i nær sagt alle argumenter som ytres for å støtte reindrifta. Fra regjering, departementer, Sametinget, reindriftas organisasjoner og støttespillere er urfolkskultur det aller tyngste argumentet for å betale tilskudd til reindrifta. De fleste er også enige om at samisk kultur er en berikelse for hele landet.

Hvis handling skal følge ord må reindrifta behandles, og utøves, med hovedvekt på kultur og ikke som nå, hvor den får sine tilskudd fra et næringsmessig perspektiv.

Det er et uttalt mål at reindrifta skal bli økonomisk bærekraftig, bli selvstendig, og ikke belaste staten med sin virksomhet. Retninga reindrifta nå styres mot fører ikke til det målet, snarere tvert om.

Imidlertid finnes det utøvere som i forskjellig grad satser på å selge kultur til turister. Her er det åpenbart et marked som kan utvides.

Videre kan også allmennheten berikes og øke sin kunnskap om samisk kultur, tradisjoner og levesett med det offentlige som kunde. Det kan skje gjennom leirskoler, kurser, konferanser, kulturarrangementer, hospitering, duodji med videre. Da vil aktiviteten i vertskommunene til reindrifta øke, og bidra til økt forståelse og aksept for samisk kultur.

Klimaendringene truer reindrifta. Den må omlegges for å tilpasse seg den nye virkeligheten. Det krever at reintettheten går ned. Det betyr ikke at det er behov for større arealer, men færre rein. Klimaendringene sine innhogg på vinterbeitene tvinger frem radikale endringer. På sommerbeitene ved kysten derimot, er det god plass til mer enn rein.

Både kommuner og vindkraftutbyggere ønsker samarbeid med reindrifta på sommerbeitene. Dessverre blir de ofte møtt med påstander om at arealinngrep er svært skadelig for reindrifta, og truet med rettssaker inn i evigheten hvis de prøver seg.

Et vindkraftanlegg med femti turbiner vil i dagens situasjon gi om lag seksti millioner kroner til vertskommunen hvert år og en million direkte til reindrifta hvert år. Det er helt klart muligheter for samisk utvikling innenfor disse midlene.

Det er et paradoks når reindriftsinteressene kontant avviser en mulig kilde til lokal finansiering når de selv driver for statens regning.

Et annet paradoks er at kun overgangen fra fossil til fornybar energi kan redusere de etter hvert årlige beitekrisene på vidda om vintrene. Likevel er reindrifta mot reparasjon av klimaskadene på områdene de selv benytter.

For å ha troverdighet må reindrifta ta sin del av byrden med å bevare naturen. Det kan gjøres uten strid, konflikt og polarisering, men gjennom samarbeid som samtidig sikrer god økonomi og trygg forvaltning av samisk kultur, tradisjoner og levesett.

© Ságat