Diagnosenes bivirkninger

Før var man «litt spesiell». Nå skal alt og alle ha en diagnose. Er det til hjelp, eller lurer vi oss selv?

Det som bekymrer fagfolk, er at diagnoser også kan ha en selvforsterkende effekt. De påvirker hvordan vi ser på oss selv, på godt og vondt.

Lønner det seg å få en diagnose? Snevrer vi inn hva det vil si å være normal? Er vi i ferd med å diagnostisere personlighetstrekk? Og gjør vi strengt tatt folk en bjørnetjeneste?

I skyggen av en sterk økning i diagnoser, ulmer debatten i fagmiljøene. For mens det å få en diagnose er inngangsporten til alt fra trygdeytelser og helsehjelp til støtte og aksept, øker bekymringen for ulempene.

For det meste har bivirkninger. Diagnosene er intet unntak.

Mediene forteller stadig historien om voksne som endelig fikk merkelappen som fikk alt «til å falle på plass». Antallet som har fått diagnostisert ADHD har økt markant de siste årene, og særlig stor har økningen vært blant kvinner. Medisinbruken har skutt i været.

Mange foreldre kjemper for å få en diagnose på ungene sine. De opplever det som en stor lettelse og en måte å få hjelp på. At det kan oppstå et press for å gi barna sine det beste utgangspunktet, er åpenbart.

For å sette det på spissen: Har du ikke ADHD så kan vi ikke hjelpe deg.

Et ubehagelig spørsmål er om det «lønner seg» å få en diagnose. Det bør likevel stilles.

Les også Før var det skamfullt. Nå er det big business og noe vi «må ha»

Hver mann sin diagnose

Men selv om både medisinbruk og antallet med diagnose har økt, er det lite som tyder på at det blir verre. Forekomsten av de mest alvorlige formene for ADHD har holdt seg relativt stabil over tid.

På mange måter har ADHD blitt selve symbolet på en gryende debatt i mange fagområder om farene ved «diagnosesamfunnet».

Dilemmaet kan oppsummeres slik:

Ved at stadig flere får........

© NRK