«Jeg smiler. Jeg ler. Jeg nikker. Men inni meg kjemper jeg for å holde meg sammen. Det eneste jeg tenker på er: Ser du det? Ser du hvor stygg jeg føler meg i dag?»

Det er ikke starten på en dagbok. Det er et utdrag fra en eksamensoppgave i retorikk og kommunikasjon.

De siste fire årene har jeg sensurert hundrevis av oppgaver i retorikk. Oppgavene har vært flerdelt, men én av oppgavene har vært å skrive en tale om noe de var opptatt av. En fullstendig fri oppgave der vi ville se etter evnen til å formulere, strukturere, finne hensiktsmessige ord, metaforer, skape en dramaturgi osv.

Jeg så for meg tekster om politikk, karriere, teknologi, fotball, kjærlighet og klima.

Jo da, det kom noen slike.

Men det store, gjennomgående temaet? Studentens psykiske smerte. Av de mange hundre oppgavene har nesten alle vært knyttet til følelser, angst og depresjoner. Om annerledeshet, homofili, mobbing, vekt og utenforskap. Nesten 90 prosent. Praktisk talt alle borer innover i egen smerte.

«Deres eget mørke er vakkert formulert.»

Det var altså unntaksvis at tekstene handlet om systemiske forhold, utenrikspolitikk, skatt, boligpriser, klima eller andre aktuelle samfunnstemaer.

En skrev:

«Jeg slår av lyset på badet. Fordi jeg ikke orker å se meg selv. Jeg vet hvor hver eneste kvise er. Den midt i panna med egen puls. Det var ikke lenger mitt ansikt. Det var et kart over alt jeg hater med meg selv.»

En annen:

«Det er som om alle holder pusten. Som om vi går og venter på neste krise. Og late som ingen ting. Gå på forelesninger. Poste på Instagram. Som om verden ikke brenner.»

Dette er representative utvalg. Og de ble levert inn som en del av en faglig, retorisk vurdering – i et forsøk på å se deres evne til å bruke retoriske virkemidler, teorier og stilistikk.

De viser ikke bare hva de føler, men at de har lært noe om tekstlig formidling og historiefortelling.........

© NRK