Det har blitt flaut å være alene

Ferieplanene mine får folk til å se på meg som om jeg trenger hjelp.

Er vi blitt så redde for ensomhet at vi har begynt å gjøre aleneværen til noe mistenkelig, spør kronikkforfatteren.

Hva skal du i ferien? «Ti dager alene på en hytte», har jeg svart et par ganger. Da kommer det litt usikre blikket. «Så deilig», sier folk gjerne, men på en måte som antyder at det kanskje ikke er det.

Deretter skifter de tema.

Jeg har etter hvert sluttet å fortelle om ferieplanene mine og mumler i stedet at jeg ikke har bestemt meg ennå.

Dagene jeg har satt av til meg selv, med planer om å lese en bunke romaner, gå lange turer og sitte på trammen mens humlene danser mellom blomstene, har fått et skjær av noe trist over seg.

Før jeg vet ordet av det, begynner jeg nesten å tro at det er noe galt med meg. Kanskje er jeg en ensom stakkar som snart kommer til å dø av hjerteinfarkt. Det er jo det vi stadig får høre, at ensomhet er like farlig som intens røyking og sykelig overvekt.

«Vi er ikke nødvendigvis uten selskap når vi er alene»

«Vi er ikke nødvendigvis uten selskap når vi er alene»

Er vi blitt så redde for ensomhet at vi har begynt å gjøre aleneværen til noe mistenkelig? I så fall er det kanskje ikke så rart at flere sliter med å trives i eget selskap.

Problemet er at vi da risikerer å skape mer av den ensomheten vi frykter.

Vi har glemt forskjellen

Ensomhet er noe annet enn å være alene. Den oppstår når vi mister følelsen av å høre til, og kan være dypt smertefull. Men ensomhet skyldes ikke bare fravær av mennesker, og vi forebygger den ikke nødvendigvis ved å sørge for å være omgitt av andre hele tiden.

Ja, vi er flokkdyr. Men vi er ikke kyr som trenger noen å beite sammen med. Det kan være langt mer smertefullt å tilbringe ferien med en taus ektefelle og tenåringer som har nesen i........

© NRK