Jeg har sluttet med kontor

Jeg er ikke ansatt for å dekke ditt sosiale behov.

Det er i stillheten jeg tenker klart. Når andre mennesker ikke snakker til meg, skriver kronikkforfatteren.

Jeg stortrives alene. Ikke til tross for at jeg er alene. Fordi jeg er alene.

Da jeg leste kronikken «Ut av hjemmet», slo det meg hvor dypt forestillingen sitter om at kontoret er normalen – og at den som arbeider best alene, må forklare seg.

Det er i stillheten jeg tenker klart. Når andre mennesker ikke snakker til meg, får jeg tilgang til mine egne tanker. Jeg trenger ikke summingen fra et kontorlandskap eller småpraten ved kaffemaskinen for å kjenne at jeg er på jobb.

«De to minuttene dine koster meg tjue»

«De to minuttene dine koster meg tjue»

Og jeg har sluttet å late som om dette er et sosialt underskudd. Det er ikke ensomhet. Det er arbeidsro.

Arbeidslivet har gjort ekstroversjon til ideal

Vi har bygget arbeidslivet rundt mennesker som synes. De snakker raskt. Tenker høyt. Tar ordet. Stikker innom. Har innspill. Inviterer til møter.

Og vi har gitt denne adferden pene navn: Engasjement. Energi. Relasjonsbygging. Kultur. Tilstedeværelse.

Det er også mennesker som ikke klarer å være stille.

Arbeidslivet har en merkelig forestilling om at synlighet er verdi. At fysisk nærvær er et bidrag. At den som tar plass, skaper energi. Og at den som lukker døren og arbeider i fred, har meldt seg ut av fellesskapet.

«Hvis du elsker kontoret: Dra dit»

«Hvis du elsker kontoret: Dra........

© NRK