Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

En universitetslærer fra Iran i et lite rom ved Pilestredet i Oslo underviste via nett. Temaet for samtalen var trygghet – hvordan ungdommer i Norge ivaretas, hvordan samfunnet her bygger på tillit og sikkerhet. Så smalt det.

En voldsom eksplosjon fikk vinduene i rommet til å riste. En granat hadde gått av i nabolaget.

Kanskje er det ikke så trygt her likevel, sa læreren.

Dette er et bilde på et dypere problem i Oslo – en by i økende grad preget av polarisering. Østkanten og vestkanten utvikler seg i hver sin retning.

På østkanten bor i økende grad lavinntektsfamilier, mange med minoritetsbakgrunn. På vestkanten bor de ressurssterke, ofte etnisk, norske familiene. Minoritetsfamilier flytter fra vest til øst fordi klasseforskjellene er for store – både sosialt og økonomisk.

Barna deres merker dette tydelig. Mange føler seg utenfor på skolen, fordi de materielle forskjellene er for store. Når barnet ditt ikke har råd til å bli med på samme aktiviteter, dra på ferie eller gå i samme klær som klassekameratene.

Mange familier flytter derfor østover, i håp om å finne et nærmiljø der de slipper å skille seg ut på bakgrunn av økonomi.

Det er samfunnet som ikke gjør plass til alle og definerer hvem som er «innenfor» og hvem som havner utenfor. Når enkelte minoritetsgrupper eller enkeltpersoner faller utenfor, er det for enkelt å legge skylden på dem. Det er ikke deres feil at dørene aldri virkelig ble åpnet.

Les også Sarah Gaulin: Barn skal ikke være foreldrenes........

© Nettavisen