Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

«Krøplende pasientmangel i offentlig helsesektor» hører man sjeldent fra brukere og personale innen psykisk helsevern. En skulle tro at sykepleiere, sommerpraktikanter, psykiatere og lisensierte og autoriserte psykologer har for lite å gjøre.

Vi står overfor i 2026 et kuttkrav for barne- og ungdomspsykiatrien på 19 millioner kroner med ytterlige 20 millioner kroner fra regionale seksjonen for spiseforstyrrelser. Det vekket oppsikt, men ikke så mye som det burde, da overlege Siri Egeland delte sine bekymringer om hva som sto i fare om nedskjæringene blir realisert.

Det vil føre til nedbemanning, lengre ventetider, og reduserte tilbud for pasienter.

Institusjonene må bedømme hvilke pasienter som må prioriteres, og hvem de kan ta sjansen på å forsømme litt til. Depresjon, angst, tvangslidelser og andre mental helsetilstander attribueres for kolossale tap av produktivitet i arbeidslivet.

Jobbfravær og utbetalinger av Nav til uføretrygdede av mentale lidelser koster den norske stat (meg og deg) mellom 60 og 70 milliarder kroner årlig. Utgifter relatert til mental helseproblemer overskrider det vi kan spare på å kutte midler til offentlige tjenester, dermed hevder jeg at budsjettkutt vil koste oss mer penger på sikt, og at argumenter for besparelser faller fra hverandre.

Les også: Ekspert om vinterdepresjon: – Få nok lys

Du som leser er mulig mer eller mindre enig i at underfinansieringen av mental helsesektor er et........

© Nettavisen