Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(Sykepleien): Jeg tror mange av oss kjenner det på kroppen nå. At noe er i ferd med å glippe i helsevesenet.

Tankene kverner. Ikke bare fordi vaktene er travle, men fordi det handler om alt vi ser – og alt vi ikke rekker.

Mens systemet jager effektivitet, mister vi det viktigste vi har: tid, tillit og medmenneskelighet.

Les også: Brukte 500.000: Endte blødende på hotellgulvet

Systemet presser oss til bristepunktet

Etter mange år i helsevesenet kjenner jeg på en dyp uro. En uro som sitter dypere enn det jeg klarer å riste av meg etter endt vakt.

En uro som har vokst i takt med et stadig mer presset helsevesen. En uro som kommer av å stå i en arbeidshverdag der kravene øker, men hvor rammene ikke følger etter.

Dette handler ikke om én dårlig dag. Ikke om én tung vakt.

Det handler om hvordan det føles å stå midt i et system som sakte mister pusten. Og det merkes.

Vi kan ikke kalle noe «effektivt» når prisen er utmattelse, dårligere omsorg og mennesker som forlater yrket de en gang elsket Ebru Dogan Kayhan

Vi kan ikke kalle noe «effektivt» når prisen er utmattelse, dårligere omsorg og mennesker som forlater yrket de en gang elsket

Vi ser det i blikket til kollegaen vi passerer i korridoren, uten å veksle et ord. Vi ser det i pasientens øyne som søker trygghet.

I hånda som griper etter vår – og i vissheten om at vi egentlig skulle hatt mer........

© Nettavisen