Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ingen kjenner mitt sinn bedre enn meg selv. Og nå vet jeg det med hele kroppen.

Jeg har gått i psykiatrien i snart 30 år. Jeg har vært pasient, klient, bruker – kall det hva du vil. Jeg har fått diagnoser. Jeg har hatt samtaler, vært innlagt, blitt vurdert og behandlet. Jeg har fått høre hva som er “galt med meg”, og hva jeg trenger. Jeg har vært lyttende, respektfull og ofte takknemlig.

Men én ting tok det lang tid før jeg fullt ut forsto:
At det er jeg som er ekspert på mitt sinn.

Det kan virke innlysende, men det er det ikke. Ikke i møte med et system som automatisk plasserer all faglig autoritet hos psykiateren. Ikke når man sitter i behandlingsrommet og tviler på sine egne opplevelser. Ikke når man får høre at det man føler, “egentlig” betyr noe annet.

I en periode var det nyttig for meg å høre psykiaterens mening. Å få en diagnose kunne gi struktur og et språk. Men etter hvert som jeg ble tryggere i meg selv og begynte å tenke mer kritisk, ble noe veldig tydelig:

Jeg har faktisk den faglige bakgrunnen som kreves for å forstå mer enn de fleste om kropp, sinn og psyke.

Jeg har studert ved Universitetet i Oslo i over fem år. Jeg har fordypet meg i:

• Fysiologi: Hvordan kroppen og hjernen fungerer.
• Anatomi og histologi: Kroppens oppbygning og vev.
• Cellebiologi, genetikk, biokjemi: Livets minste byggesteiner.
• Kjemi, fysikk og astronomi: Forståelsen av naturens og universets lover.
• Matematikk for biologer: Systemer og modeller for livets kompleksitet.

I tillegg har jeg studert pedagogikk, didaktikk og pedagogisk filosofi. Det betyr at jeg vet hvordan læring skjer – hvordan tanker formes og kunnskap etableres i sinnet.

Jeg forstår hvordan hjernen virker, hvordan erfaring påvirker nervesystemet, hvordan balanse og ubalanse oppstår – både fysisk og mentalt. Jeg vet også hvordan kunnskap kan bygges innenfra,........

© Moss Avis