Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I mange år har jeg irritert meg over at det norske forsvaret er underdimensjonert og preget av distriktspolitiske prioriteringer og kompromisser i Stortinget. Et tydelig eksempel var i 2012 da daværende ordfører i Rygge, Inger Lise Skartlien, og jeg besøkte Oslo for å kjempe for Rygge flystasjon. Den gang var det foreslått å redusere basen til en kompakt enhet med kun 150 ansatte. Heldigvis ble ikke dette vedtatt.

Det som likevel sjokkerte meg, var uttalelsen fra daværende forsvarsminister: «Vi prioriterer steder og utstyr først, deretter personellet.» For å lykkes må vi forstå at disse elementene henger sammen – man kan ikke separere utstyr fra menneskene som opererer det.

Siden 2012 har verden forandret seg radikalt. Krigen i Europa har blottlagt svakheter i nasjonal beredskap, og både Sverige og Finland har blitt medlemmer av NATO. Samtidig har Stortinget samlet seg om et bredt forsvarsforlik som sikrer en betydelig opptrapping av forsvaret. Nå må vi unngå feilskjær og uenigheter som svekker Norges forsvarsevne. Her er fire sentrale tiltak som må på plass:

1. Bemanning: En forutsetning for operativ kapasitet

Vi må sikre nok personell til å bemanne og vedlikeholde båter, fly, stridsvogner, helikoptre, droner og andre forsvarsressurser. I dag outsources flere tjenester som forsvaret selv burde utføre. To rapporter fra Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) gir innsikt i utfordringene:

· Rapporten «Geografisk mobilitet blant militært personell 2013–2023» viser at 27 % av militært personell pendler. Med en årlig kostnad på rundt 250 000 kroner per pendler er dette en lite bærekraftig løsning.

· Rapporten «Personellets preferanse for bosted» avdekker at 44 % ønsker å bo i nærheten av større byer, og at 35 % vurderer å slutte hvis de ikke får mulighet til dette.

For å rekruttere og beholde personell må vi balansere sentralisering og desentralisering. Der det er........

© Moss Avis