Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Snart mangler det bare en tumbleweed som sakte ruller gjennom Moss sentrum, og en gammel cowboy med sin partner som rir gjennom på hest – så har vi en fullverdig spøkelsesby.

"Dette er jo starten på en spøkelsesby."

Det var noe av det første jeg sa til min samboer da jeg gikk fra togstasjonen til Moss sentrum for tre år siden. Det eneste jeg så, var bygninger med papir over vinduene, skilt som vitnet om hva som en gang hadde vært noens drøm – en sjanse til å sette spor i Moss, skape en arv. Nå forsvinner disse drømmene, sakte men sikkert, ut i evigheten.

Jeg husker at det gjorde inntrykk på meg da jeg dro hjem til Oslo. Jeg måtte spørre folk: Hvorfor er det sånn i Moss? Svaret jeg fikk, var: "Moss er en pendlerby, pengene blir brukt andre steder. Moss er en by folk bare bor i."

Den gang lot jeg det ligge. Jeg bodde jo ikke i Kråkebyen – det var kjæresten min som gjorde. Jeg skulle jo bare være der en helg nå og da. Det falt meg aldri inn at jeg skulle ende opp med å flytte hit. At jeg skulle forelske meg i denne byen, så rik på historie, natur, landbruk og industri.

Men her sitter jeg, en mossing, og er trist fordi jeg og madammen skal feire tre år sammen og ville spise på Bøns – bare for å finne ut at Bøns er lagt ned. Hvordan skal jeg nå få tak i en ekstra spicy hamburger? Skal smaksløkene mine, som elsker å bli torturert, nå nøye seg med McDonald's? Burger King? Mat uten sjel? Nei takk.

Da vi oppdaget at Bøns var borte, sa jeg til min samboer:

"Vi må til Ristorante Rosello før kroken er på døra der også. Jeg må rekke å smake flere av pizzaene, pastaene, carbonaraen........

© Moss Avis