Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi går med verdens samlede kunnskap i lomma, lar kunstig intelligens skrive og tenke sammen med oss og omtaler gårsdagens løsninger som utdaterte før de rekker å bli gamle. Utviklingen går raskt. Men går mennesket like raskt?

Under alt det moderne finnes et vesen som fremdeles søker tilhørighet, trygghet og mening. Vi forelsker oss, blir sjalu, redde og er modige. Vi ønsker å bli sett og å høre til. Vi strever med gamle vaner, vanskelige valg og spørsmål om hvor vi kommer fra og hvor vi skal.

Vi lever moderne. Men er vi moderne?

Vi kan kommunisere med mennesker på den andre siden av kloden på sekunder, samtidig som vi kan bruke et halvt liv på å lære oss å snakke ordentlig med mennesket ved siden av oss. Og under det moderne selvbildet bærer mange av oss spor etter mennesker som levde for titusenvis av år siden.

Fortiden som ikke forsvant

Neandertalerne har lenge blitt framstilt som våre primitive slektninger – et uferdig trinn på vei mot det overlegne Homo sapiens. Men Homo sapiens og neandertalere levde samtidig. De møttes, fikk barn sammen, og deler av neandertalernes arvemateriale finnes fortsatt i mange mennesker i dag.

De forsvant altså. Men ikke helt.

Enkelte genetiske varianter vi har arvet fra neandertalere, har betydning for blant annet immunforsvaret. Under pandemien fikk denne gamle arven fornyet interesse. Fortiden forsvinner ikke nødvendigvis fordi verden går videre.

Vi bærer den med oss. Ikke bare i kroppen.

Vi arver også språk, fortellinger, vaner og måter å forstå verden på. Når erfaringer deles og gjentas over tid, kan de bli til kultur, historier, normer og regler. Noe presses sammen til få ord som overlever menneskene som først sa dem.

Vi kaller dem ordtak.

Små kapsler av levd liv

Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli.

Eplet faller ikke langt fra stammen.

Man skal ikke gå over bekken etter vann.

Gammel vane er vond å vende.

Det er bedre med én fugl i hånden enn ti på taket.

Vi har hørt dem så ofte at vi knapt hører dem lenger. Kanskje burde vi gjøre det?

Ordtak er på sitt beste små kapsler av menneskelig erfaring. Noen har sett et mønster, andre har kjent det igjen, og generasjoner har funnet erfaringen treffende nok til å gjenta den. Det betyr ikke at gamle mennesker alltid visste best. Ordtak er ikke vitenskapelige sannheter. Noen uttrykker verdier vi har forlatt, andre motsier hverandre. Men at enkelte overlever, er........

© Moss Avis