Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Bylov

Allerede på 1100- tallet vokste det, i takt med utviklingen av stadig flere og større markedsplasser, frem en felles nordisk «bylov», Bjarkøyretten. Man innså at et bysamfunn hadde andre behov for kontroll en man hadde på landsbygda.

Paragrafene forteller om økonomiske og politiske forhold, så vel som om samlivsformer, voldsbruk, seksualitet og dagligliv. Det mest dramatiske er nok straffelovgivninga, der reglene om fysisk avstraffelse fremstår som litt vel detaljerte ­og makabre for folk i dag. Men man kan også lese om klestørk, fattigfolks rett til å fiske på helligdager, og om arbeidstidsbestemmelser.

En norsk bylov

I 1276 overtok den norske Magnus Lagabøtes bylov som også inneholder regler for gatebredder, utforming av torg og plassering av enkelte byfunksjoner.

Motivasjonen var å, i tillegg til å opprettholde ro og orden, legge til rette for funksjonalitet, forsvarsevne og brannsikkerhet i tett befolkede områder. Det samme var tanken når enkelte store byer som Oslo, Trondheim og Kristiansand på 1600- og 1700-tallet fikk egne byplaner som la føringer for videre utforming.

Industri og urbanisering

I løpet av 1800- tallet økte urbaniseringen betraktelig, og det oppstod et behov for mer planmessig styring. Primært i form av «sortering» av byggeområder, regulering av veg- og gatenett, brannsikring og grep for forbedret folkehelse. De største byene fikk først egne bygningslover: Oslo i 1818/ 27/ 42, Bergen i 1830 og Trondheim i 1841.

I 1845 ble «Lov angaaende Bygningsvæsenet» innført for hele landet.

Alle byer skulle nå opprette en bygningskommisjon og en reguleringskommisjon med ansvar for å utarbeide en byplan.

Hageby! - eller nesten, da

I 1898 gav Ebenezer Howard ut boken To-morrow: A Peaceful Path to Real Reform, hvor hans «hagebyprinsipp» ble lansert. Her finner vi mye av grunnlaget for utviklingen de siste hundre årene, også her til lands.

Hagebyprinsippet tok opp i seg verdien av helsefremmende boforhold og behov for et regionalt perpektiv med samspill mellom by, landbruk og omliggende tettsteder. Den tok også opp sonedeling mellom ulike funksjoner (industri/næring/bolig/servicefunksjoner), effektiv transport mellom disse og vekt på grønne arealer.

Dessuten dukket nabolagstanken opp. Nabolaget skulle bygges opp rundt skolekretsen, med nærhet til dagligvarehandel, rekreasjonsområder og annet med trenger i hverdagen.

I dag tenker vi kanskje først og fremst på denne modellen for å begrense folks behov for å kjøre bil, men ideen ble altså fremmet for over hundre år siden, med tanke på å gjøre livet lettere for folk landet over.

Bygningsvesnet

I en tid med stor økonomisk og byggteknisk utvikling, endring i syn på arkitektur og økende bevissthet rundt boligspørsmål ble «Lov om bygningsvesenet» vedtatt 22. Februar 1924.

Loven gjalt alle byer i landet, inklusive et belte på 200 meter inn i nabokommunen. Landkommunene var unntatt for denne loven, men etterhvert som tettstedene vokste, valgte flere kommuner allikevel å ta lovene i bruk.

Politisk styring

«Lov om bygningsvesnet» startet en ny æra når det gjaldt planlegging. Fagfolk hadde stort sett stått for planlegging og anbefaling av lover knyttet til samfunnsutvikling- også bygningsmessige. Innføringen av bygningsråd, der halvparten av medlemmene skulle velges av bystyret, innebar at planlegging og bygging i større grad ble et politisk ansvar. Selv om loven kom........

© Moss Avis