Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Da nyttårsrakettene var kalde dagen etter, bar det i søppeldunken med dem. Det samme med gavepapiret fra julaften, forsøksvis sortert riktig. Det samme med alt annet som jeg ikke kan ha i huset lenger, som ikke har omsettelig verdi på finn.no, egnet for gjenbruksbutikkene eller brukbart for familien eller nettverket: Søppel går i søppeldunken – enkelt og befriende, gjerne flere ganger i uka. Så kommer søplemannen, som vi kalte han i oppveksten. Ikke et pent ord på en mann, men navnet skjemmer ingen, og her handler det jo om funksjonen: Han tar søpla vår bort, og vi ser den aldri igjen.

Takk til viktige medarbeiderne som kommunen har i sving til å hjelpe fellesskapet med dette! Vi har jo sett hvordan det er i samfunn der søpleordningen ikke fungerer – dritten flyter, ingen tar ansvar. Noe av det verste på disse plassene, tenker jeg, må være å leve midt opp i en kontinuerlig påminnelse av eget og andres avfall og etterlatenskaper. En skikkelig psykisk belastning, foruten at det er stygt, dysfunksjonelt, miljøskadelig, og helsefarlig.

Til dags dato har jeg aldri opplevd at søplemannen har konfrontert meg med søpla mi, langt mindre at han har hatt den med neste uke når han kommer igjen, eller at han har klaget på at jeg leverer samme søpla uke etter uke. Selvfølgelig, sier du?

Mulig det, men det er i alle fall godt at det er sånn. Søplemannen bærer søpla bort – jeg ser den aldri mer, og mottar ingen påminnelser.

I forrige........

© Laagendalsposten