Selvmord møtes med slagord og småpenger

Avmakt og oppgitthet sliter i møte med virkeligheten, når det kommer til psykisk helse og landets bedrøvelige selvmordstall.

Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Denne teksten ble opprinnelig publisert i boka «Norge sett fra nord» (2024). Enkelte tall er oppdaterte med ferskere data.

10. september hvert år markerer vi verdensdagen for selvmordsforebygging. 10. oktober er det verdensdagen for psykisk helse som står for tur. Begge dagene er godt vevd sammen. Fakkeltog, åpne fagseminar og «timer til ettertanke» er flott.

Jeg vil tro slikt hjelper litt. For det hjelper å vite at man ikke er alene, og det hjelper å viske tabuer bort med åpen prat. For all del. Likevel hjemsøkes jeg stadig av avmakt, simpelthen fordi det skjer så forbanna lite, og da særlig i de 363 resterende dagene av året.

Selvmordstallene i landet er forutsigbart jevne. I 2024 var det nok en tvilsom rekord, med 739 regisserte selvmord i Norge. I 2025 var det 656 personer vi nå vet at ikke orket å leve lenger. Nedgangen er så liten at det er liten grunn til å feire. Det er heller ingenting i disse tallene som indikerer noen markant nedgang.

Det er jo «bare» tall, dette, som er lett se seg blind på. Endringene fra år til år er deprimerende like. De siste 10 årene har det endret seg fra cirka 12 til 14 mennesker per 100.000 byggere. Det er så høye tall at vekten av alvoret er til å la seg knekke av, om man dveler ved hva som ligger bak. For det er mennesker det er snakk om. Mennesker av kjøtt og blod. Mennesker med familie, venner og kolleger.

Tallene er så jevne og høye at det later til å skape en slags apati i offentligheten, at sånn er det bare. Synd for dem det gjelder, liksom. Man skulle tro offentligheten og myndighetene glemte av at det er faktiske mennesker det er snakk om. Tiltakene for å prøve å gjøre noen seriøse krafttak her er dessuten økonomisk pinglete, der festtale-ord som «holdningsendringer», «vurderinger», «kartlegginger» og «øke bevissthet» ikke etterfølges av reelle, økonomiske muskler.

Det er heller ikke sånn at noen tror psykisk helse er et problem vi bare kan hoppe bukk over. Ifølge tall og beregninger fra Folkehelseinstituttet koster psykiske helseproblemer alene Norge astronomiske 280 milliarder kroner årlig. Ergo er det etter alle solemerker sågar masse å tjene – rent økonomisk – på et system som bedre fanger opp flere av dem som........

© iTromsø