Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Årlig bor rundt 1.500 barn på krisesenter i Norge. Mange av dem over lang tid – noen så lenge som ett år eller mer. Disse barna har krav på beskyttelse, oppfølging og en hverdag med lek, trygghet og kontinuitet. Det må også lovverket speile.

Derfor er det dypt skuffende at regjeringen i sitt forslag til ny krisesenterlov ikke anerkjenner barn som egne brukere av tilbudet, men kun som et vedheng til sine foreldre. Regjeringen hadde her en gyllen mulighet til å styrke tilbudet til barn på krisesenter – men grep den ikke.

I stedet står vi nå i fare for å videreføre et system der barns rettigheter ikke er tydelig nok forankret, og hvor deres behov ikke blir systematisk ivaretatt. Det utfordrer barns rett til både beskyttelse, oppfølging og retten til et så normalt liv og hverdag som mulig.

Må stilles krav til bemanning, kompetanse og ressurser

Barn på krisesenter lever ofte i en unntakstilstand. Mange må flytte langt fra venner, nærmiljø og skole. Det fører til isolasjon og tap av nettverk, og kan forverre en allerede traumatisk situasjon. Barna forteller selv om at de savner venner og lærere som forstår situasjonen deres, og lengselen etter å få spille fotball igjen.

Selv om krisesentrene gjør en viktig innsats, mangler mange av dem ressurser, barnefaglig kompetanse og kapasitet. Dette er dokumentert i rapporter fra både FN, Europarådet og Riksrevisjonen........

© Haugesunds Avis