Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Du verden så liten en kan kjenne seg.

Jeg ligger halvveis i fosterstilling, uten fluktmulighet. Dette er et sted hvor liv og død utspiller seg hver dag og natt.

Med pulsmåler på fingeren og et munnstykke festet med reim rundt hodet, er jeg mest glad i kanylen i armen som pumper inn væske som kombinerer smertestillende, beroligende og et stoff som svekker hukommelsen.

Dette er saker du ikke får kjøpt på Rema eller i nettbutikker som har sitt på det rene.

Jeg skal undersøkes fra nakken og ned. Legen har med veltrent grep ført et gastroskop, et skikkelig monster, i gapet mitt.

Redskapet har lys og kamera, og slangen er større enn vanlig fordi det også har ultralyd.

Det finnes ingen steder å gjemme seg. To skjermer på veggen kommer til å vise alt.

Jeg får gjentatte beskjeder om å puste, og prøver febrilsk å holde hodet kaldt og neseborene åpne, mens slangen skyves nedover halsen, så langt det er mulig å komme, tror jeg. Det er ikke småtteri vi har under panseret.

Døden skal bli så fin den kan

Døden skal bli så fin den kan

Legen er proff, han kan sine ting. Det vet jeg fra før. Dette er ikke mitt første besøk i samme ærend.

Repetisjonen er ingen ønskesituasjon, selv om vi alle, hver gang vi forlater sjukehuset, bærer på håpet om at det ikke blir siste gang og takk for alt.

Tre hvitkledde står rundt meg. Folk som går på jobb for å redde liv og livskvalitet, og som til siste slutt bidrar med å gjøre stegene mot døden så fine som mulig.

Noen kaller dem engler i hvitt, som regel i lettelse hver gang det går bra. De er så........

© Haugesunds Avis