Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I enden av en smal og snødekt vei på Jæren står en politibil parkert, sammen med noen grå og anonyme varebiler.

Det er krimteknikerne fra politiet. De har funnet et menneske.

Det er søndagskveld og den kalde januarkvelden hviler over frossen mark og stille steingarder – og selv om jeg ikke kan høre havet, vet jeg at stranden er der nede et sted.

Det er nesten ikke til å tro, men på samme sted gikk jeg tur i sommer. Vinden i håret, sol i fleisen, sammen med en god kompis.

I dag er det verken sol eller kompiser her. Og ingen farger.

En savnet person har ennå ikke kommet til rette.

Kan det være vedkommende politiet har funnet her?

Det er et tynt halmstrå å klamre seg fast til.

Men hvem griper vel ikke håpet med begge hendene i nøden?

Savnede personer brenner seg fast i minnet, selv om vi ikke kjenner dem.

• Husker du blikket til den unge sjåføren som forsvant på Stord?
• Husker du kvinnen som forsvant i Djupadalen eller unge Sindre som står frisk og fin med kjøkkenbenken?
• Husker du det varme smilet til den vesle 9 år gamle Torjus som gikk seg vill?
• Husker du den ville sveisen til den unge mannen som sist ble sett på en folkehøgskole?
• Husker du ungdommelige Bjarne Eide, med gelé i luggen og smil på leppene?

Denne kommentaren kunne blitt skrevet og publisert hver eneste dag, året rundt: tragisk nok ville det ha passet like godt og like dårlig hver gang.

Hvorfor er det slik?

Jo, fordi dette temaet så lett kan knyttes direkte til sakene om personene som ble savnet sist, men mest av alt fordi temaet er evig aktuelt.

Mennesker som forsvinner er den ultimate gåten. Hver og en av dem tar med seg alle svarene, de drar kanskje tomhendt, men de har pakket bagasjen full av vonde og ubesvarte spørsmål.

Disse spørsmålene henger i den mørke kvelden, og får kanskje aldri noen sikre svar.

Når aviser og medier melder at et menneske er savnet, begynner vi nemlig straks å lese mellom linjene. Å svinge innom Facebook-profilen til et savnet menneske, er som å kikke i en dagbok.

Og så begynner teoriene: Var det en ulykke, voldsomt uvær, handler det om psykiatri, om rus eller den bortforklarende politiuttalelsen om at «vi har ikke mistanke om at noe kriminelt har skjedd».

Selv om nyhetsspråket er kjølig, saklig og anonymisert leter vi etter hint og antydninger om hva som egentlig kan ha skjedd.

I dette landskapet hviler det et alvor og en smerte som er mørkere og vondere enn noe annet.

En savnet person er først og fremst et grunnleggende mysterium.

Mennesker forsvinner jo ikke i løse luften. Før smarttelefoner, bankkort, basestasjoner, overvåkningskameraer, kartfunksjon i Snapchat og elektroniske bomstasjoner var det lettere. Da kunne man teknisk sett forsvinne helt. Kjøp med kontanter gjorde at man kunne gli gjennom verden uten at noen hevet et øyebryn. Å seile under radaren var fullt mulig.

Slik er det ikke lenger.

Men fortsatt forsvinner mennesker. Noen forsvinner fordi de vil, fordi de tror ikke de har valg. Andre går seg vill.

Det kan selvsagt skje ulykker og at folk forsvinner til havs eller til fjells og aldri blir funnet igjen, men i Norge blir nesten alle savnede personer funnet.

Det er nesten alltid en trist historie, og noen ganger er tragedien kullsvart.

Den kollektive opplevelsen i kjølvannet etter at en person er savnet skaper et dirrende ubehag inne i oss. Vi kommer rett og slett ikke til ro før vi vet hva som skjedde. Dette følelsesmessige fellesskapet blekner selvsagt etter hvert som tiden går, men de ubesvarte spørsmålene henger i oss. Livet kan liksom ikke gå videre før vi leser at «savnet person er funnet», aller helst «i god behold».

Dessverre får ikke slike........

© Haugesunds Avis