Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hva har lærere, helsepersonell og kunstnere til felles?

Hvem er disse folka som velger seg yrker preget av lave lønninger, lange arbeidstider og en middelmådig anseelse i samfunnet?

Yrker som krever blod, svette og ikke minst enorme mengder med nytraktet kullsvart kaffe.

Disse er blant yrkesgruppene som scorer høyt på det som kalles et yrkeskall, og har noe andre yrker kanskje ikke har; en følelse av mening, engasjement og et ønske om å bidra til noe større enn seg selv. De tjener fellesskapet til alles beste.

Men yrkeskall har en bakside, de er også de første som strekker seg litt lenger – tar en ekstra vakt, underviser flere elever og skaper kulturopplevelser for mindre penger, for samfunnet.

Problemet blir når kallet blir en yrkesfelle; de brenner for jobben – men disse lysene brennes ut, og det er vi som taper.

Når dugnaden blir system

Kunst- og kultur. Vi kaster et raskt blikk bakover og minnes koronaisolasjonen, da nettbrettene holdt et helt folk kunstig i live. For å sette det i perspektiv; i Norge bor det 5,5 millioner, og Netlix fikk 36 millioner nye abonnementer bare det første pandemiåret.

Økonomisk godt for Netflix, men på baksiden lå en hel kulturbransje radbrukket.

Ifølge Kulturdirektoratet mistet musikkbransjen nærmere 5 milliarder kroner, mens scenekunstfeltet opplevde et samlet inntektstap på 940 millioner kroner.

Mens konsert- og teatersaler sto tomme, opererte kjøpesentre med langt mildere tiltak om avstand. Kulturlivet måtte bidra til dugnaden, mens handlekurvene trillet videre.

Det er sant at kulturpolitikken er kompleks, og at politikere gjør så godt de kan. Men når det foreslås dugnad er det en tydelig mangel på en forståelse av klima de opererer i; dugnadstretthet.

Dugnad har aldri vært en økonomisk modell. Å drive et helsevesen, et skolesystem eller en kunstsektor basert på «frivillig innsats» er omtrent like bærekraftig som å be en kokk lage en gourmetmiddag uten råvarer – du får kanskje noe, men det blir ikke næringsrikt.

Dugnadsretorikken er den late politikernes favorittverktøy. Når en politiker sier «Vi må alle bidra litt mer», betyr det ofte: «Vi har ikke tenkt å bevilge mer penger, men vi håper dere er for engasjerte til å la ting kollapse».

Lærere som jobber kveld etter kveld uten overtidsbetaling?

Helsepersonell som tar ekstravakter til de er på randen av sammenbrudd?

Kunstnere som stadig blir bedt om å........

© Fredriksstad Blad