Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg er ungdom. Jeg er utlending. Jeg er hvit.

Det siste gir meg beskyttelse. Det gjør at jeg ikke blir stoppet på gata, at folk ikke instinktivt frykter meg, at jeg ikke konstant må forsvare min tilstedeværelse.

Men det første, og det andre merkes likevel, hver dag. Ikke gjennom skriking og slag, men i blikk. I tausheten. I følelsen av å være utenfor, selv i det landet jeg bor i.

Hvis jeg, som er hvit, merker det, hvordan må det da være for de som ikke har den «fordelen»?

Når jeg snakker mitt eget språk på bussen her i Fredrikstad, ser folk. Ikke alltid stygt. Ikke alltid åpenbart. Men nok til at det brenner seg inn. Et raskt sideblikk, et hevet øyenbryn.

Som om jeg tråkker over en usynlig grense ved å være synlig annerledes. Og jeg er bare én. Jeg er én av de som faktisk slipper billigst unna.

Det får meg til å tenke: Hvis jeg, som er hvit, merker det, hvordan må det da være for de som ikke har den «fordelen»?

Norge liker å tenke om seg selv som et godt og rettferdig land. Og mye av det stemmer. Vi har velferd. Vi har ytringsfrihet. Vi har fred. Men vi har også en blind sone.

Vi tror kanskje at vi er «fargeblinde», at vi ikke ser rase eller opprinnelse. Men forskning viser det motsatte.

Vi må våge å stille det ubehagelige spørsmålet: Hva slags samfunn er vi egentlig,........

© Fredriksstad Blad