Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det var en gang en by som var så fargerik at det gikk gjetord om den i det ganske land.

Fargene var sterke og klare, og kreative sjeler fikk inspirasjon til å lage nye farger. Menneskene som bodde i denne byen viste å sette pris på fargene.

Når de kreative fargemakerne ville vise hvordan man laget nye farger -ja, da møtte byens befolkning opp. De ville bli inspirert, oppløftet, noen ganger opprørt men flest ganger bare glade over at det ble ennå en farge i byens palett – i deres egen sjels palett.

Barn og ungdom ville også lære seg å benytte sjelens malerskrin – de ville trylle frem egen farger på eget vis. Det var det selvsagt plass til i denne byen, og ikke minst ble det sett på som viktig at man faktisk fikk en underskog av malermestere.

Mange stilte opp som frivillige malermestere, og la ned en uvurderlig innsats for å fylle fargekartet. Det ble også laget store fargefestivaler som dro mange mennesker til byen.

Byens butikker, restauranter og hotell nøt godt av det fargerike fellesskapet, og de kreative sjelers stadige nye fargebidrag.

De som bestemte i byen- ja, de var stolte over alle fargene byen kunne by på – de oppfordret til flere farger og de støttet dette så mye de syntes de klarte fra en litt slunken fargekasse. De gikk så langt at de kalte byen en Fargeby, og til og med Den Lille Alle Fargers Verdensby.

Plutselig en dag kom en pandemi på besøk. Den kom brått og brutalt. Vi fikk ikke lov til å oppsøke fargegleden......vi måtte sitte i hvert vårt fargerike hjem og lengte ut til de frie fargene.

Men takk og lov fantes fargefjernsyn og et glinsende internett, hvor man kunne strømme farger rett hjem i stua. Da fikk vi kjenne på alvor hvor mye fargene betydde for oss.

MEN de kreative sjelene kjente på at deres yrke plutselig ikke var like skinnende som det hadde vært. De som bestemte både i kommunen og i landet- ja, de........

© Fredriksstad Blad