Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Før jeg forteller om min opplevelse av de første timene, er det én ting jeg kjenner særlig behov for å formidle.

Takknemlighet overfor alle som bidro. Overfor lokalbefolkningen som stilte opp uten å bli spurt. Overfor mannskaper som presset seg langt forbi det som kunne forventes. Overfor brann-Norge, nødetater og samvirkeaktører som kom fra alle kanter og jobbet som ett lag. Tusen takk!

Min rolle var å være lederstøtte (Delta 02) for innsatsleder, Inge Wergeland (Delta 01).

Allerede på vei mot skadestedet var det tydelig at vi sto overfor en krevende innsats. En rekkehusbrann krever store ressurser i seg selv, men ingen av oss kunne da vite hvor raskt situasjonen kom til å utvikle seg, eller hvor stort omfang den etter hvert skulle få.

Jeg parkerte et stykke unna skadestedet. Flere ressurser var allerede på vei, og enda flere ville ankomme de neste timene. Idet jeg begynte å løpe opp mot ILKO (samlingspunkt for innsatsledelsen), ringte innsatsleder. Han fortalte hvor ILKO var etablert.

Det var noe i stemmen som gjorde at jeg skjønte at dette hastet.

Ikke fordi noen sa det direkte. Men fordi situasjonen allerede var i ferd med å vokse seg større enn det man normalt håndterer.

På vei opp møtte jeg Kjetil Wetterstad Jensen. Han hadde en klar beskjed: «Du MÅ hjelpe oss med vanntilførselen».

Noen ganger er det ikke rom for å tenke lenge. Jeg kastet fra meg hjelmen og skrivemappen og løp tilbake. En tankbil kom samtidig inn i området. Jeg fikk kontakt med noen sivile som sto i nærheten og spurte om de kunne hjelpe til med å legge ut slanger. De svarte ja med én gang. Det høres kanskje ut som en liten detalj, men den har blitt værende hos meg. Midt i en situasjon hvor folk risikerte å miste........

© Drammens Tidende