Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Det der kan dere akkademikere bare drite i!» smeller det fra gutten på bakerste benk. 

Han reiser seg for å gå på «driter'n». Uten å spørre, selvfølgelig. Man kan jo bare lure på hvor holdningene hans stammet fra. 

Imens har to andre prakteksemplarer slengt seg ut av vinduet i branntauet. Fra tredje etasje. Tilbake i klasserommet kliner de hver sin snøball i tavla, og ler seg ihjel. 

«Vær så snill. Alle må følge skolens regler,» trygler læreren. Men det kan hen «bare drite i». For reglene gjelder bare for de som er enige i dem. 

Så rekker en jente opp hånda. Hun mistet jomfrudommen i helga, og nå vil hun ut og kline med den sju år eldre kjæresten som står på tomgang utenfor. 

Slår alarm om lærerrollen: – Jeg er både psykolog og familieterapeut

Omtrent slik var ungdomsskolehverdagen et sted i Norge på 1980-tallet. Og helt sikkert mange andre steder. 

Før nasjonale prøver, Pisa-sjokk, mastersjuke, woke og skjermdebatt. 

Bøllene styrte narrativet, ville vi sagt i dag. Å være skoletaper ga status. 

Ingen var bekymret for læringstrykket. For det fantes........

© Drammens Tidende