Den 9. mai er det 80 år siden nazistene ble nedkjempet. Sovjetunionen og kommunismen sto igjen som seierherre etter annen verdenskrig, sammen med Vesten og det liberale demokratiet. Vi skal selvsagt feire dagen – men vi kan ikke bli historieløse i euforien.

Maka Dolidze Flere sosialdemokrater i min familie ble drept fordi de grunnla den demokratiske republikken Georgia i 1918, skriver journalist og skribent Maka Dolidze. (Privat)

At Josef Stalin og kommunismen ble stående igjen som seierherre, koster oss nemlig mye den dag i dag.

Fortsatt feires frigjøringen 9. mai som en uproblematisk seier. Ved å overse at krigen sto mellom to totalitære regimer, har vi opprettholdt en historisk tåke som svekker vår evne til å møte nye kriser.

I Russland har 9. mai status som landets største ikke-religiøse høytidsdag, og Kreml har brukt den for alt den er verdt.

Så lenge 9. mai forblir et ensidig frigjøringsnarrativ, vil Russland fortsette å bruke dagen som retorisk brekkstang for sin destruktive politikk – som begynte lenge før 1945.

Den amerikanske historikeren Timothy Snyder har i boka «Om Ukraina» (2022), som er utdrag fra hans «Veien til ufrihet» (2018), vist hvordan Nazi-Tyskland og Sovjetunionen delte interessesoner og ryddet vekk den utdannede klassen gjennom deportasjoner og henrettelser.

Russland bruker ulikhet, usikkerhet og hjerneflukt som verktøy for å svekke de landene de søker å dominere.

Forfatteren Anne Applebaum dokumenterer i bøkene «Gulag» og «Red Famine» hvordan Sovjet brukte sult og tvangsarbeid for å knekke motstand. Britiske Luke Harding, utenrikskorrespondent i The Guardian, viser i «Shadow State» hvordan dagens Russland viderefører metodene via propaganda for å svekke motstandskrefter i Europa.

Det som Snyder beskrev om forholdet mellom Russland og Tyskland mot Polen, kan i dag – med nødvendige forbehold – speiles i........

© Dagsavisen