«Høyre biter hånden som mater oss sikkerhetspolitisk». Setningen dukket opp på Facebook i anledning Asle Tojes kronikk i Aftenposten, der han kritiserer Erna Solbergs angivelige anti-amerikanisme og oppfordring til å handle europeiske varer.

Johan Kristian Meyer Johan Kristian Meyer er cand.philol. (Privat)

Hvordan havnet vi der? Var Høyre, med sin lange pro-amerikanske historie, nå i samme selskap som venstresiden i norsk poltikk? Med dem som elsket å hate USA og mislikte NATO?

Det ville i så fall være nytt og oppsiktsvekkende.

Den sikkerhetspolitiske opposisjonen i Norge på 1950-tallet, etter opprettelsen av NATO i 1949, var tema for hovedoppgaven min i historie, og i publikasjonen «NATOs kritikere» (Forsvarsstudier 3/89).

Spørsmålet jeg forsøkte å besvare var hva slags politikk de sto for etter at de hadde tapt kampen om norsk medlemskap i alliansen.

For NATO-skeptikerne på venstresiden var det om å gjøre å bevare uavhengighet på flest mulig områder.

Det var ingen stor gruppe; folk tilhørende Norges kommunistiske parti, noen få konservative politikere, men særlig folk på venstresiden i Arbeiderpartiet. På begynnelsen av 1950-tallet etablerte de sistnevnte den såkalte Orienteringskretsen. I 1961 dannet de Sosialistisk Folkeparti.

For NATO-skeptikerne på venstresiden var det om å gjøre å bevare uavhengighet på flest mulig områder, innenrikspolitisk og utenrikspolitisk.

Det gjaldt å sikre retten til åpent å kunne kritisere USA, til å føre en selvstendig utenrikspolitikk, ha bånd til de såkalte østblokklandene, støtte kolonifrigjøringen og følge en tredje vei – som brobygger mellom blokkene.

Det gjaldt også retten til å føre en selvstendig økonomisk politikk, velge hvordan Forsvaret skulle utformes, hindre opprusting og forlengelse av verneplikten – kort sagt hindre militarisering av det norske samfunnet.

Motstanden var sterk da

© Dagsavisen