Det er mye oppmerksomhet rundt aktiv dødshjelp om dagen, både gjennom TV2- programmet «Norge bak fasaden» og boken til journalist Marianne Smeby Strand.

Dette er gledelig og på høy tid. I «Tinas historie – og en mors umulige valg» tar forfatteren en gjennomgang av flere perspektiver i debatten. Deriblant jussen, der hun også intervjuet meg til et av kapitlene i boken.

Bakgrunnen var blant annet at jeg i sin tid var forsvarer for Christian Sandsdalen, som i 1996 var den første legen i Norge som ble tiltalt for aktiv dødshjelp, etter selv å ha meldt seg til Riksadvokaten. Han ønsket med dette å få til en lovendring for å legalisere aktiv dødshjelp i Norge.

Men også mitt engasjement for temaet i etterkant, der jeg blant annet har bidratt til en utredning om aktiv dødshjelp for Human-Etisk Forbund, og som medlem av Straffelovkommisjonen – som leverte sin innstilling til endringer i Straffeloven i 2002.

Her gikk et flertall av medlemmene inn for at det skulle være en mulighet for at man ikke ble straffet hvis det var en nødrettsmulighet og et barmhjertighetsmotiv, men dette ble aldri fulgt opp.

Så straffeloven er slik den alltid har vært på dette området, over 20 år senere.

Jeg får stadig henvendelser fra mennesker som ville føle seg betrygget dersom de kunne få forlate livet uten problemer for seg selv og andre.

Sandsdalen-saken gikk gjennom tre rettsinstanser, og han ble dømt for overlagt drap, men fikk domsutsettelse i to rettsinstanser. Anken til Høyesterett ble i april 2000 forkastet og dommen fastslo at aktiv dødshjelp ikke var tillatt etter norsk lov. Til tross for at han ble dømt skyldig i........

© Dagsavisen