Norsk klimapolitikk beveger seg i en syklus som går omtrent som dette: I valgkampen snakker politikerne med store ord om hvor viktig det er å redusere de norske utslippene, og lover på tro og ære å gjennomføre kraftfulle tiltak: Denne gangen blir det andre boller.

Arild Hermstad, MDG Arild Hermstad er leder i Miljøpartiet De Grønne (MDG). (Thomas Fure/NTB)

Men så kommer fase to, når valget er vunnet. Klimapolitikk er fortsatt viktig, men de finner alle mulige slags unnskyldninger for ikke å gjennomføre tiltak.

Til slutt ender de opp med å skyve på klimamålene, innfører nye og uforståelige mål, eller begynner å snakke om å kjøpe seg fri fra forpliktelsene med tvilsomme klimakvoter.

Jens Stoltenberg var forfriskende ærlig om noe av denne dynamikken i sin selvbiografi «Min historie» i 2016, da han trodde at han var ferdig med norsk politikk: «Da skjedde det som ofte skjer i norsk klimapolitikk: Vi setter oss ambisiøse mål for utslippskutt som skal oppnås et tidspunkt langt fram i tid. Når datoen nærmer seg og vi ser at det blir vanskelig, slutter vi å snakke om dette målet, og setter i stedet nye mål enda lenger fram. Slik har vi bedratt oss selv flere ganger».

Resultatet taler for seg. På 33 år har vi kuttet usle ni prosent, mens våre skandinaviske naboland har kuttet om lag 40 prosent. Jeg tror ingen har telling på hvor mange brutte klimamål som har passert på denne tiden.

Forklaringen er enkel. Norske........

© Dagsavisen