I denne søndagsteksten er det to vers som er kjent som såkalte mannakornvers, vers som mange kan utenat og er glade i. Det ene er ordet om de mange rommene i Faderens hus og det andre er ordet om at Jesus er veien, sannheten og livet.

Naturligvis er mannakornversene Guds åpenbarte ord. Men fordi de er så velkjente, kan de utsettes for en slags tankeslitasje. Kommende søndag får vi imidlertid en gylden anledning til å gjenoppfriske den velsignede innholdsfylden i mannakornordene. Og som vanlig er det i tekstsammenhengen vi finner den beste hjelpen til å forstå tingene bedre.

Tekstsammenhengen er at Jesus tar avskjed med disiplene og gir dem trøstefulle formaningsord, sitat:

1 La ikke hjertet deres forferdes! Tro på Gud, og tro på meg!

Allerede i dette verset er det lærerikt å se hvordan Jesus trøster. Som motsetning til å ha et forferdet hjerte stiller Jesus opp to ting: Tro på Gud Fader, og tro på Herren Jesus selv. Dette dobbeltbudet har verbene i bydeform. Det representerer i grunnen den første og den andre trosartikkelen i kortform.

Ordet om de mange rommene følger så som begrunnelse, sitat:

2 I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere.

3 Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er.

4 Og dit jeg går, vet dere veien.

Vers 2 lærer oss å ha i tankene en størrelse som heter «Faderens hus». Jesus bruker sikkert bildet av et jordisk fyrstehus som metafor og innbyr oss til å tenke at Faderens hus langt overgår alt slikt her på jorden. Og........

© Dagen