Kommende søndag serverer de nye tekstrekkene oss en liten nøtt av en prekentekst. Den består av bare to vers fra Markus-evangeliet. Men det siste av de to versene er ifølge vår tids ledende tekstvitenskapelige teori regnet som ikke opprinnelig. God bibelfaglig skikk og bruk tilsier at vi bør se på dette tekstvitenskapelige spørsmålet før vi ser på tolkningen av teksten.

Tekstvitenskap er et hjelpefag som arbeider med å sammenligne de rundt 6.000 håndskriftene til NT fra tiden før boktrykkerkunstens oppfinnelse. I de århundrene skrev man bibelhåndskrifter av for hånd. Og selv om avskrivere flest arbeidet svært nøyaktig, er det ikke fritt for at de etterlot seg mange småfeil. Og noen store feil. Tekstvitenskap studerer disse tekstvariantene for å finne den mest opprinnelige teksten.

I vår tekst er det ingen store skrivefeil i vers 25. Derimot mangler hele vers 26 i noen håndskrifter.

De tre viktigste tekstvitnene for utelatelse av vers 26 er Codex Sinaiticus, Codex Vaticanus og Codex Freerianus (W). De viktigste tekstvitnene som beholder vers 26, er Flertallsteksten (= flere tusen tekstvitner), Codex Alexandrinus, Fam 1 13, oversettelser til latin, syrisk, bohairisk, sahidisk, pluss kirkefader Cyprian. To ekstra vanskeligheter: Eksisterende papyrfragmenter (les: p45) dekker ikke denne delen av Markus. Og de to gammelegyptiske språkene, sahidisk og bohairisk, sprer seg på begge løsningene.

Vår tids ledende paradigme, Aland-paradigmet, sier at vi bør følge Sinaiticus og Vaticanus og utelate vers 26. Flertallstekst-paradigmet (Hodges & Farstad mfl.) holder det for langt mer sannsynlig at det enorme flertallet av manuskripter har bevart den opprinnelige........

© Dagen