Det er vanlig å tenke seg et stort avsnitt bakerst i Luk 9. Der avslutter Lukas avsnittet om Jesu virksomhet i nordfylket Galilea. Og så, bare noen få vers foran kommende søndagstekst, påbegynner han et nytt hovedavsnitt om Jesu reise sørover til Jerusalem. Der skulle Jesus lide og dø.

Starten på det nye avsnittet faller lett i øynene i vers 51. Lukas skriver at Jesus «vendte ansiktet mot Jerusalem». Men i den samaritanske landsbyen der han ba om husrom for reisens første overnatting, ble han nektet overnattingsplass, nettopp fordi han hadde «ansiktet vendt mot Jerusalem» (vers 51–56).

Denne ansiktsretningen, pluss disippel-føttene som var begynt å traske og gå like bak Jesus, er den umiddelbare tekstsammenhengen for de tre små samtalene som fyller kommende søndagstekst.

Alle tre handler om kallet til disippelskap. Det gjelder å fullføre disippelkallet med usvekket troskap helt fram til reisens endemål. De traskende disippelføttene, som bare går og går, like bak Jesus, på veien sørover mot lidelse og død, er derfor et lærerikt bilde på tekstens budskap.

Her er den første av tekstens tre små samtaler, sitat:

57 Mens de gikk videre på veien, sa en til ham: Jeg vil følge deg hvor du så går!

58 Jesus sa til ham: Revene har huler, himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle hodet sitt til.

I parallellteksten hos Matteus (Matt 8,19ff) blir det opplyst at mannen som her snakket til Jesus, var en skriftlærd. Og det han sier, er utvilsomt et sant og rett ekko av Jesu disippelkall: At disipler må følge Jesus hvor han så går.

På grunnspråket er det verbet «akolouthéoo» som betyr «følge». Det er et svært........

© Dagen