Joh 6 er det lengste kapittelet i Johannes-evangeliet. Idet det begynner, er Jesus omgitt av veldige folkeskarer (mettelsen av de 5.000, se vers 1–13). Men når kapittelet er kommet så langt som til vår tekst, har Jesus nærmest «prekt salen tom».

Jesus befinner seg i kapittel 6 på to–tre steder ved Galilea-sjøen. I vår tekst har han akkurat vært taler i synagogen i Kapernaum. Der har han antakelig hatt avsnittet om manna-underet, 2. Mos 16, som tekst. Og i talen provoserte han tilhørerne kraftig ved å karakterisere kjødet sitt som «livets brød» (les: Som Guds nye manna-under, et brød som gir troende disipler evig liv, se Joh 6,48–58). 

Johannes opplyser at det var «disipler» som etter dette ville slutte å følge Jesus. At de var disipler må da bety at de ytre sett hadde fulgt Jesus – på grunn av brødunderet. Men sant troende disipler var de ikke (se Joh 6,26 og 8,31).

Idet folk bryter opp, sier Jesus til dem at det skal komme et enda større anstøt – nemlig «når dere får se Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før» (6,62). Så fortsetter Jesus slik:

63 Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og er liv.

Meningen med dette verset er å vise oss forskjellen på å være disippel bare i det ytre og å være en sann troende disippel. Det siste kan man bare bli ved at Den Hellige Ånd gjør et levendegjørings-under (= skaper sann tro i hjertet, sml. vers 65 nedenfor). Av oss selv (= i kraft av vårt eget kjød) greier ingen av oss å skape sann tro i hjertet (sml. Joh 3,6).

De kjødelige ex-disiplene hadde tatt anstøt........

© Dagen