Kapittel 17 i Johannesevangeliet kalles «Jesu yppersteprestlige bønn». Navnet kommer fra 3. Mos 16 (= Forsoningsdag-kapittelet).

Der står det at Aron (og alle yppersteprestene etter ham) på jom kippur en gang om året skal ofre den ene av to bukker som syndoffer for Israels folks synder. Blodet skal tømmes på ryggen til den andre bukken. Og den skal med offerets blod på ryggen bære folkets synder bort idet den ledes ut i ørkenen for å dø. Yppersteprestens bønn under offeret skal være en syndsbekjennelse på hele folkets vegne.

I Joh 17 er det flere bånd til dette gammeltestamentlige forbildet: 1) Jesus er selv den syndebukken som bærer syndeskylden bort. 2) Jesus er selv den ypperstepresten som utfører Jom Kippur-offeret på alles vegne. Og: 3) Jesus ber selv den yppersteprestlige bønnen.

I den delen av Jesu yppersteprestlige bønn som er kommende søndags prekentekst, ber derfor Jesus på autoritativt yppersteprestlig vis for disiplene sine. Han ber ikke bare for de første tolv, men også for alle oss som etterpå er kommet til tro ved deres ord. Derfor kan vi lære mye om Jesus-forankret disippelskap av måten Jesus her ber for oss på, sitat:

6 Jeg har åpenbart navnet ditt for de menneskene du ga meg av verden. De var dine, og du ga dem til meg, og de har holdt fast på ditt ord.

At Jesus har åpenbart Faderens «navn» (vers 6a) for oss disipler betyr at han har åpenbart Faderens person. For navnet identifiserer personen og hans vesen. Dessuten starter disippelskap dypest sett først hos Gud. For oss tar det seg ut som om det starter når vi kommer til tro. Men før det skjer, treffer Gud en beslutning om å la oss tilhøre ham. Og så gir han oss videre til Sønnen (vers 6b).........

© Dagen