På andre søndag i adventstiden har vi i år fått fire små vers som er klippet fra en påsketidtekst. Andre søndag i adventstiden har tradisjonelt hatt fokus på endetiden. Men de som har gitt oss de nye tekstrekkene, ser for seg at vi bør gjøre en viss forskjell mellom advarende endetidstekster og mer trøsterike endetidstekster.

Og på andre søndag i adventstiden er det håpet, den trøsterike endetidstonearten, som skal prege dagen, skriver Harald Kaasa Hammer i et informativt oversiktsverk om kirkeårstekstene (se «La tekstene tale», s 12ff).

I Johannesevangeliet er det vanlig å tenke at det begynner et nytt stort hovedavsnitt i og med beretningen om fotvaskingen i Joh 13,1ff. Etter fotvaskingen gir Jesus disiplene et knippe foruroligende utsagn: En av disiplene skulle forråde Jesus (Joh 13,21–30), Jesus selv skulle forlate disiplene (Joh 13,31–35), og Peter skulle neste morgen fornekte Jesus tre ganger (Joh 13,36–38).

Ikke rart, derfor, at atmosfæren ved måltidsbordet akkurat da må ha vært preget av rystet forskrekkelse. Og det er denne forskrekkelsen Jesus taler beroligende til idet vår tekst begynner, sitat:

1 La ikke hjertet deres forferdes! Tro på Gud, og tro på meg!

De tre greske verbene i dette versets grunntekst står alle i bydeform. Jesus svarer på forskrekket uro med tre uttrykkelige bud.

Det første verbet, «tarássoo», betyr «sette i bevegelse», «få til å riste», «få til å skjelve». Og siden det er hjertet som skjelver, er det ingen tvil om at det er sinnsstemninger av angst og uro dette budet handler om. Jesu bud til de elleve (og til oss) er at vi ikke skal la angst, uro, bekymring og forskrekkelse få overtaket.

Som motsetning til å........

© Dagen